Menneskelig tilpasning. En humanøkologisk innføring i globalt miljø ( Universitetsforlaget, Oslo 1997 )

Som yörükene er også beritanfolket sauenomader. De har i hovedtrekk en lik ökologisk tilpasning og et ganske likt migrasjonsmöster fra slettene ved den syriske grensen om vinteren til höyfjellet i Anti-Taurus om sommeren. På siettene rundt Gaziantep nytter yörük- og beritan-nomader til og med beite-områder som ligger innen samme provins. Det er imidlertid mange viktige, kulturella og politisk ökonomiske forskjeller mellorn de to nomadefolkene.Mens yörük er tyrkisktalende og migrerer nord til sommerbeiteområder i fiellheimen ved Kayseri som er dorninert av tyrkisk kultur, er beritan-nomader kurdisktalende og beveger seg gjennom det kurdiske kjerneområdet i det sentrale Öst-Tyrkia til sommerbeiteområder ved Erzurum-platået.Beritans migrasjonsruter i Eufrats elvedal förer dem gjennom de områder hvor nomadisk pastoralisme for förste gang oppstod som en ökonomisk spesialisering for omtrent 4500 år siden (jf. Haaland 1991). Spesialisert nomadisme uten kombinasjon av andre næringsmåter gjör utöverne avhengige av å kunne bytte til seg livsnödvendige jordbruksprodukter. En slik spesialisering kunne derfor först finne sted etter at man hadde fått bydannelser og markeder for bytte av overskudd.Beritan kan på tross av de förhistoriske og historiske tradisjoner i regionen for nomadisk pastoralisme, ikke selv vise til historiske rötter som knytter dem til området for et så langt tidsrom. Noen framtredende klanmedlemmer innen beritanstammen mener at det fins historiske bevis, i de osmanske arkiven for at stammen kom inn i Lille-Asia fra Aserbajdsjan for omtrent 300 år siden.Beritan er en av de siste av de store, kurdiske stammene som lever av nomadisk pastoralisme i Öst-Tyrkia. I 1985 da Skogseid begynte å studere dem, var det omtrent 36 000 medlemmar av beritan-stammen. Av disse var omtrent 12 000 nomader og 24 000 fastboende. Fastboende beritan er fordelt på rundt 30 landsbyer og byer i det sentrale Öst-Tyrkia ved Diyarbakir og Elazig. Beritan som er bosatt i landsbyer, driver i hovedsak med jordbruk (nedbörsbasert hvetedyrking) som de kombinerar med noe husdyrhold. De av stammen som har funnet bytilpasninger, ernærer seg enten som kjöpmenn innen dagligvareomsetning eller som saueoppkjöpere. Ganske mange har etablert seg som eiere av pensjonater og hoteller i regionens ulike provinssteder. Mange av de nomadehushold som midt 1980-årene ble velhavende på salg av sauer, foretrakk å investera sine overskudd i fast eiendom i byer framfor i flere sauer eller i jordbrukseiendom.Beritan-nomader har med sin spesialiserte tilpasning alltid deltatt i det til enhver tid gjeldende system for markedsbytte i regionen. Samtidsbildet viser at de enkelte medlemmene av stammen ikke bare er eller har vært nomader, men også er knyttet til andre typer av ervervsformer innen hovedsektorer av den regionala ökonomien.Tilgang på beiter.Beritan er langdistansenomader med omtrent 400 km mellom endepunktene på sine migrasjonsruter. For helnomader som vandrer tål fots med sine flokker hele veien, er det ikke bare et spörsmål om en tilpasning til et lokalisera territorium, men å finne sammenhengende beiter som til sammen utgjör en migrasjonsrute tvers gjennom halve Tyrkla i nord-sor-retning. I Öst-Tyrkla er nomadisk pastoralisme en tilpasningsform som innebærer utnytting av flere ökosoner som her kan omtales som slette, elvedaler og höyfjell. Nomadene fölger sesongskiftinger og beveger seg glennom de ulike ökosonene når beiteressursene er på sitt beste. De höster på det vis marginale ressurser som ellers vanskelig kunne bli nyttet av bofaste jordbrukare og pastoralister.Den ökologiske differensiering i soner gir også grunnstrukturen til en variasjon i eierskap og driftsformer i landbruket samt til ulike former for lokalsamfunnsorganisering. På slettelandet er det meste av dyrkbar jord kontrollert av storjordeiere som innen et halvföydalt system inntil ganske nylig knyttet til seg leilendinger og andelsdyrkere. Storjordeiere bor ikke på landet, men enten i de sentrale byene i regionen eller i en av Tyrkias metropoler. Befolkningen i fjellandsbyer har derimot oftest stammetilhörighet. Retten til bruk av utmarka og landsbyallmenningen er kollektiv, men gjerne styrt av en landsbyleder som er et framtredende stammemedlem.Jordbruk ekspanderer i regionen , og jord er mer eller mindre under kontroll av bofaste folk. jord kan i mange områder brukes alternativt enten til oppdyrking i jordbruket eller til beiter for husdyr. Dette understreker den gjensidige avhengigheten mellom pastoralisme og jordbruk.Det preger det sosiale systemet og bidrar til å forme den karakteristiska midtöstmosaikken der folk blir kategorisera og gitt identitet etter ervervstilhörighet. En kan si at nomader tilhorer en egen subkultur ut fra sin særegne ervervsform.Klart definerte eiendomsrettigheter og rettigheter til allmenninger, enten det gielder individuella eller kollektive rettigheter til ressursene, er svært ofte avhengige av en statsmakt som er i stand tål å regulere eller sanksjonere rettighetssystemet. I Öst-Tyrkia er staten fysisk til stede gjennom sin militärmakt. Derimot er offentlig forvaltning og tjenester fortsatt svakt integrert i det sosiale systemet. Tilgang til rettigheter og forvaltning av disse blir ofte påvirket av den evne som samfunnsgrupper og stammer har til å mobilisera politisk styrke i form av mannsstyrke mot hverandre.Dette faktum gir den regionale samfunnsorganisering anarkisk trekk og har en dyp innflytelse på kontroll over og fordeling av fellesressurser. Nomaders tilgang på beiteområder er helt avhengig av de gjensidige relasjoner mellom dem og bofaste folk. De legger vinn på å unngå alvorlige konflikter, og pröver heller på å innga i varige og fredsbringende allianser med innflytelsesrike, fastboende familier.

Beritan-nomader har individuelt eierskap til dyr, mens beitene de nytter enten helt eller delvis er under andres kontroll. Med bare noen få unntak blir beitene brukt söm fellesressurser. Disse fellesressursene er stort sett karakterisert ved at de er andre folks landsbyallmenninger eller storjordeieres private eiendom som beritan-ledere leier som brakkmarker på vegne av sine stammefrender. Beritan nomader får tilgang på beiter på flere forskjellige mäter. De inngår gierne allianser med landsbyledere og storjordelere og betaler disse for beiterettigheter i områder hvor de oppholder seg for en sesong av gangen. For landsbyledere i fjellandsbyer er inntekter fra utfeie av beiteressurser gjennom slike allianser med nomadegrupper en svært viktig forutsetning for redistribusjon av midler til deres landsbyfrender og et fundament for deres sentraliserte makt. Landsbyfolk kan ikke selv ha så mange tamdyr at de kan utnytte de rike beitene på de veldige fjellviddene. Inntekter fra utleie av beiter er derfor en kjærkommen ekstrainntekt. I migrasjonskorridorene hevder nomadene derimot rett til bruk av landsbyallmenningene som de passerer gjennom og bare oppholder seg på i en til to dager. I noen sjeldne tilfeller kan de ty til makt eller trusler om maktbruk for å få tilgang på beiter.Gjennom betaling av beiteavgifter bidrar beritan-nomaders utnytting av marginalområder til at bofaste i fattige fjellandsbyer får del i overskudd av fedriftsproduksionen.De uklare forholdene rundt rettigheter til beiteressurser er et vedvarende konfliktpotensial. Motsetningsforhold blir imidlertid redusert til et minimum ved at nomadiske ledere og landsbyledere inngår allianser og avtaler om beitekontrakter. Allianser forsokes gjort varige glennom arrangement av ekteskap og fosterforeldreskap. Under noenlunde stablie politiske forhold kan man si at nomadegruppene giennom sine tilpasningsstrategier også maksimerer allianser som er med på å bringe fred til store deler av regionen. Av de grunner som er nevnt, var og er nomaders tilpasningsstrategier for å vinne tilgang til beiter en viktig bestanddel i mönsteret for bruk av land, som er basert på en kompleks regional gjensidig avhengighet mellom forskjellige politiske og produktive regimer. Vesentlige endringer i måter for bruk av land eller måter for eiendomshold i et område av det pastorala univers, får fölger ikke bare for den nomadiske tilpasning og forholdet mellom nomader og bofaste, men også for andre former for bruk av land i andre områder av de nomadiske pastoralistenes vandreruter.

Nomadiske pastoralister utgjör en viktig del av samfunnsvevnaden i en vidstrakt region. Den veldige ekspansionen av vanningsjordbruk i Söröst-Tyrkia har nödvendigvis forårsaket en reduksjon av nomadenes vinterbeitemuligheter på den mesopotamiska sletten. Dette har ikke bare fått fölger for pastoralisters ressursnyttingsmåter, men også forårsaket en dramatisk ubalanse i lokalpolitiske systemer som er berört av nomadebofast-forhold flere hundre kilometer nord for vinterbeiteområdene (jf. Skogseid 1993).

Politisk-ökonomiske forhold og tilpasningsstrategier

I1980-årene var det særlig to politisk-ökonomiske forhold som kom til å påvirke beritan-nomaders tilpasning. Först og fremst har regulering av elvesystemet Eufrat og Tigris i Nord-Mesopotamia - influert sterkt på livssituasjonen til beritan og de fleste andre av regionens innbyggere. Det söranatolske utviklingsprosjektet (GAP, Güney Anadolu Projesi) for anlegg av demninger for irrigasjons og energiformål er et av verdens störste i sitt slag. For beritan-nomader har det skapt to påvirkningskrefter som trekker i hver sin retning. For det förste har muligheten for irrigasionsjordbruk fört til oppdyrking av mange av deres vinterbeiter og dermed redusert tilgangen på slike. For det andre har den ökte energi- og jordbruksproduksjonen i regionen understöttet en voksende befolkning som etterspör en ökt mengde pastorale produkter. Denne utviklingen har skjedd samtidig med at eksportmarkedene i nabolandene har vokst. Den samlete virkningen er en ökning i pris på livdyr og pastorale produkter,og en ökning av den relative verdien av slike produkter sett i forhold til jordbruksprodukter. Avhengig av hvor i en utviklingssyklus for arbeid og kapital som det enkelte nomadiske hushold har befunnet seg, har disse ytre forholdene dannet muligheter eller begrensninger for enten vedlikehold av den nomadiske tilpasningen eller forsök på overgang til andre hovedtilpasninger. Likeledes har disse politisk-ökonomiske forholdene skapt både begrensninger og muligheter for fastboende medlemmar av beritanstammen som har önsket å bygge opp saueflokker for om mulig å bli nomadiske pastoralister igjen. I 1980-årene fant man derfor först og ftemst beritan-hushold som ut fra ökonomiske vurderinger forsökte å legge strategier for hvordan de best skulle sikre sine interesser innen den ene eller den andre hovedtilpasning enten

Bymuren rundt Diyarbakir har i 2000 år vært verdens nest störste murverk. Herfra har imperier og stater kontrollert den nordlige delen av den mesopotamiska slette, slik det også gjöres i dag. (Foto: H. Skogseid)

som nomader eller som fastboende innen regionen. For svært mange innebar slike strategier en ytterligare spesialisering i nomadisk pastoralisme i form av overgang til mekanisert transport av dyr og en forsterket satsing på utelukkende saueoppdrett. En slik spesialisering gjorde imidlertid nomadisk pastoralistiske beritanfolk mer sårbare for konfliktutviklingen i Söröst-Tyrkia. Ekspansjon av irrigasjonsjordbruk i Nord-Mesopotamia har fört til avgjörende samfunnsendringer i Söröst-Tyrkia. Reduksjonen av vinterbeiter har for den enkelte nomade kanskje betydd en avvikling av nomadisk drift og overgang til en bofast tilpasning. Det oppsamlete mönster av manges beslutninger om å slutte med nomadisme har imidlertid også fört til et sammenbrudd av det finmaskete nettet av allianser mellom nomadegrupper og en mengde lokalsamfunn. Skjebnen kom til å fortone seg mörkere for beritan-nomadene i 1990-årene. Fra 1984 og utover har ufred rådet i Öst-Tyrkia, og konflikten mellom de tyrkiske myndigheter og geriljabevegelsen PKK (Partiya Karkaren Kurdistani, Det kurdiske arbelderparti) har fra 1993 nærmest hatt karakter av borgerkrig. Allerede fra de förste årene av PKKs virke forandret dette betydningen av de politisketniske og -konfesjonelle skillelinjer i Öst-Tyrkia.

Motsetninger mellom f.eks. sunni- og shiamuslimer som tidligere hadde medvirket til å regulere tilgang på beiter, ble mindre skjellsettende. For store grupper av beritan-nomader betydde det at de i 1980-årene kunne ta i bruk höyfjellsbeiter som de tidligere hadde vært utestengt fra av bofaste shia-alevi-tilhengere. Disse nye mulighetene skulle imidlertid bli av kort varighet. Fra 1993 endret PKK sin strategi fra hovedsakelig å foreta «hit and run»-operasjoner fra naboland inn i grenseområder i Öst-Tyrkia til å operere langt inne i det sentrale Öst-Tyrkia i större skala. Nettopp fjellheimen hvor beritan-nomader holder til om sommeren, ble en arena for flere bataljer mellom PKK og tyrkiske militære styrker. Nomadisk pastoralisme er en tilpasning som krever noenlunde rolige samfunnsforhold for at vandringene med dyreflokkene skal kunne gjöres under et minimum av hindringer. Beritan-nomader ble slik, som mange andre folk i Öst-Tyrkia, klemt mellom de stridande parter. Myndighetene forböd nomadene å slå leir i höyfjellsbeiteområdene av frykt for at de skulle gi folk fra geriljabevegelsen mat og ly. I praksis var dette det samme som å sette en stopper for nomadisk pastoralisme og en ervervsbasert kulturform som har 4500 års tradisioner i Mesopotamia. Forbudet mot å bruke de rike höyfjellsbeitene förte både til en frivillig sedentarisering (bofasthet) av store familiegrupper, men også til ulike former for tvangsbosetting av mindre villige nomader. Paradoksalt nok kan man si at den samfunnsmessige arbeidsdelingen som var grunnlaget for nomadisk spesialisering, i sin ytterste konsekvens også ble dens endelikt. Flere stammemedlemmer kom i myndighetenes sökelys, og noen ble etter sigende henrettet av paramilitære enheter uten rettergang og dom. Disse forholdene gjorde situasjonen utrygg. Beritan-folk som fryktet for sine liv, flyktet til storbyene i Tyrkia hvor de gikk under jorda eller til land i Europa hvor de sökte politisk asyl. I löpet av et par år fra 1993 flyktet omtrent 250 medlemmar av beritanstammen ut av landet til Tyskland, Holland, Frankrike, Australien, Norge og Sverige. I landflyktighet og med politisk asyl har beritan-folk vist seg å være svært foretaksomme. Allerede midt på 1970-tallet hadde noen av beritan-stammen kommet som politiske flyktninger til Sverige. De spesialiserte seg etter noen år som pizzabakere og eiere av pizzeriaer. De som kom som flyktninger i 1990-årene, fulgte alle i samme fotspor og spesiallserte seg innen denne delen av restaurantnæringen i Sverige. Sammenliknet med andre kurdiske flyktninggrupper, f.eks. de fra NordIrak, er beritan-folk i Sverige svört vellykkete mht. ökonomisk tilpasning. Dette må forstås ut fra den erfaring de har som kapitaleiere og spesialister innen et pastoralökonomisk felt som riktignok ved förste öyekast kan synes irrelevant for en tilpasning i Sverige, men som har lært dem at spesialisering er viktig. Den nomadisk-pastoralistiske bakgrunnen deres har gitt dem en ballast av tilpasningsevne til andre folkegrupper samt den nodvendige selvtillit, kreditt og kapital til å kunne starte egne foretak også i utlandet. Det sosiale nettverket og solidariteten og kredittmulighetene mellom stammemedlemmer har vært av avgjörende betydning for at enkeltpersoner og familiehushold skulle få til en overgang fra nomadeleir i Öst-Tyrkia til pizzarestaurant i Sör-Sverige.

Sammendrag

Fedrivere eller pastoralister driver med husdyravl - oppdrett, pass og bruk av flokkdyr som sauer, geiter, kameler, kveg, hester, reinsdyr eller jakokser. De fleste fedrivere i ikke-industrialiserte samfunn er nomadiske. Men både mobiliteten og hvor avhengige de er av husdyravl varierer med miljömessige, sosiale og ökonorniske faktorer. Få pastorale grupper baserer seg utelukkende på buskapen - som oftest fölger de en mer allmenn livbergingsstrategi.Nomader fölger to grunnleggende mönstre: horisontal migrasjon, som kjennetegnes ved regelmessig flytting i omtrent samme höyde over havet over et stort område på leting etter gras, og vertikal migrasjon der transhumans eller seterdrift er en variant. Vertikal migrasjon er sesongmessig flytting mellom beiter i lavlandet og i höytliggende områder.Spesialisert pastoralisme, som vil si at en utelukkende baserer seg på husdyravl, kan ha utviklet seg fra et jordbruk/fedrift-mönster. Endringer i jordbruket, som bruk av gröfter og kanaler til vanning, kan ha skjövet beitemarkene lenger bort fra bosettingene. De ökte kravene til både jordbruk og fedrift kan ha fått noen familier til å spesialisere seg på jordbruk og andre til å velge å konsentrere seg om fedrift. Utviklingen i retning av ulike strategier kan ha blitt stimulert av problemen den kunstige vanningen skapte for noen grupper. Utstrakt kunstig vanning kan få grunnvannet til å synke, eller den kan öke saltinnholdet i jorda så mye at avlingene svikter. Fedrift er en relativt effektiv måte å trekke ut energi fra karrige omgivelser på. Men den produserer mindre energi i forhold til landarealet enn jordbruk gjör, og befolkningstettheten er tilsvarende lav. Fedrift er et alternativ til jordbruk, men er nesten aldri uavhengig av jordbruket. Dersom fedrivere ikke dyrker grönnsaker og andre matvarer, skaffer de seg disse gjennom handel.I ikke-industrielle samfunn er det heller uvanlig å finne bofast fedriftlpastoralisme, det vil si husdyravl som ikke förer med seg mobilltitet.Det vanlige mönsteret er nomadisk pastoralisme, der en flytter dyreflokkene en lever av fra beite til beite etter som årstider og forholdene skifter.

Pastoralister migrerer först og fremst for å sikre seg tilstrekkelig beite i marginale naturomgivelser. Imidlertid kan migrasjon også være en metode for å opprettholde politisk selvstendighet eller til og med for å holde kontroll over bofaste grupper. Sammensetningen av lokale grupperingar i fedriftssamfunn skifter ofte etter som nomadiske leirgrupper flytter, splitter opp og kommer sammen med andre enheter.

Praktisk talt alle fedriverfolk er organisera i stammer, dvs. fellesskap av folk som hevder å være i slekt, vanligvis i form av nedstamming fra en eller flere felles aner. Stammeorganiseringen sörger for lederskapsposisjoner og gjör det mulig å samordne sosiale og ökonomiske aktiviteter. Den grunnleggende ökonomiske enheten er husholdet. Hushold kan flytte ofte det ene året og være stort sett bofaste det neste. Er stammen nomadisk, vil mönsteret for sesongmessige flyttinger og migrasjonsruter allikevel være ganske stabilt. Ett hushold gjeter kanskje dyra aleine, mens andre midlertidig slår kreftene sammen. Familier kan skifte mellom jordbruk og fedrift, eller de kan komme til å gi opp fedriften for armen virksomhet, som butikkdrift og småhandel. Pokot-folket i Kenya holder ved lag sin livbergingsökonomi gjennom en balansert og mangeartet strategi ved å holde kveg og dyrke matplanter. De utnytter den dyrkbare jorda i regntida og bruker de törrere områdene til beite. Pokotene er en del av det östafrikanske kvegkomplekset, et sosioökonomisk system der kveg representerar sosial status så vel som velstand. Kveget spiller en betydelig symbolsk rolle når det gjelder sosiale bånd, forpliktelser og riter. Det forsyner også pokotene med mesteparten av proteinene de forbruker, og tjener som et reservematlager som kan brukes i tilfelle avlingssvikt. Grunnenheten i pokotenes samfunnsorganisasjon er koroken, eller grenda. En jordbrukskorok består av hushold som tilhörer en eller flere klaner i samme område. Hushold i fedriverkoroker tilhörer mange spredte ættegrupper, der slektskapet fölger farslinjen. Medlemmer av jordbruks- og fedriverkoroker gifter seg i en viss utstrekning med hverandre. Brudgommens familie gir brudepris til brudens familie for å kompensera for tapet av datterens tjenester. Det arbeidet kvinner og jenter gjör, er avgjörende for at pokot-husholdene skal fungere. Mennenes gjöremål er mindre anstrengende. Mannlige pokot-fedrivere er organisert i aldersgrader. Hver grad består av menn i omtrent samme aldersgruppe som deler visse plikter og privilegier. Aldersgradene tjener til å skape bånd av kvasislektskap i områder hvor det kan være langt til nærmeste virkelige slaktning. Yörük-folket i det söröstlige Tyrkia har tradisjonelt vært nomadiske pastoralister som flytter sine sauer mellom sommer- og vinterbeiter. Yörükene er avhengige av en markedsökonomi for å selge sine dyreprodukter, kjöpe maten de spiser og leie områdene som sauene deres beiter på. Yörükenes gjöremål er skapt ikke bare av klima og topografi, men også av politiske og sosiale faktorer. Deres migrasjonsstrategi er bestemt av tilgangen på gras, såtid og innhösting i landsbyene og restriksjoner som myndighetene legger på migrasjonen.

Yörükenes sosiale organisasjon er fleksibel. Sammensetningen av en leirgruppe kan bli avgjort ut fra slektskap, fölelser eller ökonomisk strategi. Hver familie innenfor leirgruppa er en selvberget produksjonsenhet, selv om leirgruppa Ieier beltene i fellesskap. I de seinere årene er det blitt annorledes å drive med husdyravl. Leiene for beiteområder har gått opp, men det har også åpnet seg nye muligheter. Nå benytter mange yörüker seg av lastebiltransport og selger dyr i arabiske land. Som resultat av dette nytter de seg nå av strategier som både er ulike og utfyller hverandre: bofast jordbruk, handel, mellommanns-/entreprenörvirksomhet, butikk- og forretningsdrift ved siden av fedrift. Inntil nylig var det hvor velstående en husstand var som avgjorde om de drev fedrift eller ble bofaste. De rike-fedriverne var tilböyelige til å spre sin virksomhet til handel eller jordbruk, mens de fattige slet for å beholde buskapen. Mens noen av de fattigste fedriverne fra tidligere år har blitt rike på dagens marked, har dette ökonomiske systemet for förste gang i yörüksamfunnet skapt stadig mer fastlåsta klasser av rike og fattige.

Menneskelig tilpasning. En humanøkologisk innføring i globalt miljø Universitetsforlaget, Oslo 1997

Ph.D.Daniel G. Bates er professor ved Hunter College, City University of New York. Han er hovedredaktör av tidsskriftet Human Ecology og har skrevet flere sentrale læeverk. Bl.a. Peoples and Cultures of the Middle East (1983) og Cultural Antbropology (1996). Bates har gjort forskningsarbeid i Tyrkia, Kenya og Bulgaria.

Mag.art. Harald Skogseid er försteamanuensis ved Högskolen i Bodö og forsker ved Nordlandsforskning. Han er medredaktör av tidsskriftet Human Ecology.Skogseid har drevet forskning og utfört rådgivingsoppdrag innen miljö- og ressursspörsmål, kultur/flerkultur samt arbeids- og flyktningmigrasjon i Tyrkia, Yemen, Irak, Tanzania, USA, Sverige og Norge. Tilbake